Konsertanmeldelse: Paul Simon & Sting
Sting flørter hardest. Men Paul Simon får frem den største musikkgleden.
Hva er det Sting (63) og den ti år eldre Paul Simon har til felles?
Et par ting, minst: En "professoral" innstilling til håndverket låtskriving. Sans for å plukke musikere fra den absolutt øverste hyllen. En viss mangel på varme i utstrålingen.
Og så er de visst naboer i New York.
Men viktige ting skiller dem også. De ti årene, som nevnt, som innebærer at Simon er fra sekstitallet og Sting fra syttitallet.
Sting er Newcastles Adonis – fremdeles et senete syn i sorte "slimfit"-bukser og trang, trang T-skjorte. Han spruter av selvsikkerhet, helt på grensen til det uutholdelig selvnytende (over grensen, vil mange hevde, når han begår sin hoftedans i "Desert Rose").
Simon er to hoder mindre, og ubekvem av natur. Ingen bryr seg om hva han har på seg (for ordens skyld: jeans, skjorte). Han er nerdete, nevrotisk.
Begge er "tenkere". Men Simon tenker dypest, og er klart den mest angstbiterske av de to.
Så det kan virke som at paradoks at det er Simons låter man blir gladest i og gladest av. Men slik er det.
En god stund ser det ut som om Sting skal gruse sin kortvokste kumpan. Briten turnerer det store, store bandet – jeg teller 15 mann på det meste, men kan ha kommet ut av det – med kaderdisiplin. Simons praktfulle "The Boy In The Bubble" forsvinner i søl og kaos, og for mange musikere som ikke finner en enhetlig "groove".
De begynner sammen – Sting bøyer seg for mesteren, Simon nøyer seg med et håndtrykk – og går deretter i gang med separate sett.
Paul vitser om dette med duoer: "They don’t end well". Han sikter selvsagt til Art Garfunkel, som han var "gift" med i gamle dager, og som han ikke kan utstå. Akkurat slik Sting ikke tåler synet av sin gamle trommeslager fra The Police, Stewart Copeland.
Apropos Copeland. Sting, som tar den første solorunden i manesjen, har en ny trommis som er ekstremt god til å imitere dennes cymbalhissige, tomtom-tette trommespill. Sting selv er en undervurdert elbassist. Han har med seg en fiolinist også, som til tider får gruppen hans til å høres ut som et fusionband, type Mahavishnu Orchestra.
Både Police- og solosangene får jazzfunk-break á la "Bring On The Night"-perioden hans, og alle – selv han på tuba – får anledning til å spille soloer.
Simon tar over med "Mrs. Robinson", som igjen låter skranglete og rytmisk uklar. Paul Simon skal ikke låte skranglete. Alt retter seg heldigvis opp idet det udødelige trommeriffet til "50 Ways To Leave Your Lover" gir seg til kjenne, og den gledelige tendensen fortsetter i "Dazzling Blue" og en triumfartet "Graceland".
"Still Crazy After All These Years" minner oss på at Sting nok skriver hits – noen ganger enorme hits – men at Paul Simon skriver standarder. Saksofonsoloen er elegant, majestetisk. "Me And Julio Down By The Schoolyard" er så glisende flott at man aner nedtur idet Sting kommer tilbake på scenen.
De gjør den pompøse "Fragile" sammen, før Sting setter det ene beinet på en monitor og synger Simons "America" – uten hjelp av Paul Simon selv. Den akustiske gitaren hans er liten, og halsføringen høy – det ser ut som om han spiller på en lutt.
Det blir en fin, muskuløs avdeling, med "The Hounds Of Winter" som det overraskende høydepunktet. Den kvinnelige vokalisten hans synger overmåte dramatisk. Han spiller både "Message In A Bottle" og "Roxanne".
De møtes igjen i "The Boxer", før Simon danser en liten cajun-jig i "That Was Your Mother". Høy Los Lobos-faktor. "The Cool Cool River", med sine nervøst kneppende elgitarer, er sjokkerende flott. Likeså "Diamonds On The Soles Of Her Shoes". For et strålende blåserarrangement.
Den avsluttes med et briljant tromme- og perkusjonsbreak, som leder rett over i "You Can Call Me All". Hele salen reiser seg. Musikklykke.
Simon roer ned med tittelkuttet fra sitt mest undervurderte album, "Hearts And Bones" (1983), og vi får selvsagt både "Every Breath You Take" og "Bridge Over Troubled Water" og The Everly Brothers’ "When Will I Be Loved" på tampen.
Men det beste har allerede vært. Det inntraff da den vesle, urolige fyren fra New York krysset klinge med sin indre afrikaner.
Paul Simons sanger kommer til å leve lengst. Men han var ikke verst han Sting heller, altså.
(c) VG by Morten Ståle Nilsen
Sting flørter hardest. Men Paul Simon får frem den største musikkgleden.
Hva er det Sting (63) og den ti år eldre Paul Simon har til felles?
Et par ting, minst: En "professoral" innstilling til håndverket låtskriving. Sans for å plukke musikere fra den absolutt øverste hyllen. En viss mangel på varme i utstrålingen.
Og så er de visst naboer i New York.
Men viktige ting skiller dem også. De ti årene, som nevnt, som innebærer at Simon er fra sekstitallet og Sting fra syttitallet.
Sting er Newcastles Adonis – fremdeles et senete syn i sorte "slimfit"-bukser og trang, trang T-skjorte. Han spruter av selvsikkerhet, helt på grensen til det uutholdelig selvnytende (over grensen, vil mange hevde, når han begår sin hoftedans i "Desert Rose").
Simon er to hoder mindre, og ubekvem av natur. Ingen bryr seg om hva han har på seg (for ordens skyld: jeans, skjorte). Han er nerdete, nevrotisk.
Begge er "tenkere". Men Simon tenker dypest, og er klart den mest angstbiterske av de to.
Så det kan virke som at paradoks at det er Simons låter man blir gladest i og gladest av. Men slik er det.
En god stund ser det ut som om Sting skal gruse sin kortvokste kumpan. Briten turnerer det store, store bandet – jeg teller 15 mann på det meste, men kan ha kommet ut av det – med kaderdisiplin. Simons praktfulle "The Boy In The Bubble" forsvinner i søl og kaos, og for mange musikere som ikke finner en enhetlig "groove".
De begynner sammen – Sting bøyer seg for mesteren, Simon nøyer seg med et håndtrykk – og går deretter i gang med separate sett.
Paul vitser om dette med duoer: "They don’t end well". Han sikter selvsagt til Art Garfunkel, som han var "gift" med i gamle dager, og som han ikke kan utstå. Akkurat slik Sting ikke tåler synet av sin gamle trommeslager fra The Police, Stewart Copeland.
Apropos Copeland. Sting, som tar den første solorunden i manesjen, har en ny trommis som er ekstremt god til å imitere dennes cymbalhissige, tomtom-tette trommespill. Sting selv er en undervurdert elbassist. Han har med seg en fiolinist også, som til tider får gruppen hans til å høres ut som et fusionband, type Mahavishnu Orchestra.
Både Police- og solosangene får jazzfunk-break á la "Bring On The Night"-perioden hans, og alle – selv han på tuba – får anledning til å spille soloer.
Simon tar over med "Mrs. Robinson", som igjen låter skranglete og rytmisk uklar. Paul Simon skal ikke låte skranglete. Alt retter seg heldigvis opp idet det udødelige trommeriffet til "50 Ways To Leave Your Lover" gir seg til kjenne, og den gledelige tendensen fortsetter i "Dazzling Blue" og en triumfartet "Graceland".
"Still Crazy After All These Years" minner oss på at Sting nok skriver hits – noen ganger enorme hits – men at Paul Simon skriver standarder. Saksofonsoloen er elegant, majestetisk. "Me And Julio Down By The Schoolyard" er så glisende flott at man aner nedtur idet Sting kommer tilbake på scenen.
De gjør den pompøse "Fragile" sammen, før Sting setter det ene beinet på en monitor og synger Simons "America" – uten hjelp av Paul Simon selv. Den akustiske gitaren hans er liten, og halsføringen høy – det ser ut som om han spiller på en lutt.
Det blir en fin, muskuløs avdeling, med "The Hounds Of Winter" som det overraskende høydepunktet. Den kvinnelige vokalisten hans synger overmåte dramatisk. Han spiller både "Message In A Bottle" og "Roxanne".
De møtes igjen i "The Boxer", før Simon danser en liten cajun-jig i "That Was Your Mother". Høy Los Lobos-faktor. "The Cool Cool River", med sine nervøst kneppende elgitarer, er sjokkerende flott. Likeså "Diamonds On The Soles Of Her Shoes". For et strålende blåserarrangement.
Den avsluttes med et briljant tromme- og perkusjonsbreak, som leder rett over i "You Can Call Me All". Hele salen reiser seg. Musikklykke.
Simon roer ned med tittelkuttet fra sitt mest undervurderte album, "Hearts And Bones" (1983), og vi får selvsagt både "Every Breath You Take" og "Bridge Over Troubled Water" og The Everly Brothers’ "When Will I Be Loved" på tampen.
Men det beste har allerede vært. Det inntraff da den vesle, urolige fyren fra New York krysset klinge med sin indre afrikaner.
Paul Simons sanger kommer til å leve lengst. Men han var ikke verst han Sting heller, altså.
(c) VG by Morten Ståle Nilsen
PHOTOS
