Sprek Sting skapte fest for de voksne...
Gordon Sumner, alias Sting, vet eksakt hva fansen vil ha.
La gå at det er en smule kalkulert. Og at det er få overraskelser i låtmenyen.
Sting, en av de sprekeste 60-åringene som har spilt på festningen, leverer uansett en imponerende settliste, akkompagnert av et band som kan spille fletten av de fleste.
Sting har alltid vært flink å velge musikere, helt tilbake til Police-tiden. Og det kan ikke feile med Vinnie Colaiuta på trommer, en mann som med sin historie og backhandspill tangerer Stewart Copeland og vel så det. Hans elegante krydder løfter Stings låter.
Det samme med mangeårig gitarist Dominic Miller og den opprinnelige E Street Band-tangenttrollmannen David Sancious.
Sting makter kunsten å bevege seg uanstrengt mellom låter fra The Polices debutalbum 'Outlandos d’amour' (78) til nyere Sting-plater – faktisk i denne sammenhengen kommer flest låter fra 'Ten Summoner’s Tale' (93), inkludert den sangen alle elsker på plenen, 'Fields of Gold'. Allsangen er absolutt til stede.
I 2006 inntok Sting Koengen uten tangenter og syngedame. Begge deler var med i 2012. Inkludert felespillet til Peter Tickell, som drysser låtene med jazzstøv der det trengs.
Faktisk var det mer energi i årets konsert – den superlukrative comebackturneen med The Police i mellomtiden har åpenbart gjort godt.
Sting har en katalog de fleste kan misunne. Han kunne spilt 40 låter fra begge fasene av karrieren, og folk hadde jublet.
Konserten i Bergen nå var proppfull av hits, samtidig som at han hoppet bukk over en del evergreens. Men vi klarer oss uten nok en versjon av 'Roxanne', 'If I Ever Lose My Faith in You' , 'Fragile' eller '(If You Love Somebody) Set Them Free' - som alle ble fremført i 2006.
Faktisk spilte ikke Sting noe fra sitt første soloalbum, selv om det er proppet av favoritter.
Men en liste med 'All This Time', 'Englishman in New York', 'Shape of My Heart', 'Heavy Cloud No Rain', 'Desert Rose' og 'I Hung My Head', en morderballade som Johnny Cash udødeliggjorde før han tok kvelden, kan ikke skuffe noen.
Og selvfølgelig kom en rekke Police-klassikere, fra 'Demolition Man' og 'Driven To Tears' til 'Message in a Bottle', 'Every Breath You Take' og 'King of Pain'.
Sting virket i form, fortalte om Newcastle og oppveksten, og var åpenbart godt opplyst om det tette historiske båndet mellom hjembyen og Bergen.
Han virket rett og slett sprekere enn i Bergen for seks år siden - en konsert som gikk enda mer på autopiloten.
Dette ble en festaften for et godt voksent publikum.
En aldersgruppe som aldri tar av, men som lar seg høflig begeistre.
Det var det nok av på en fullsatt Plenen.
(c) Bergensavisen by Frank Johnsen