Sting i toppform!
Sting var i kjempeslag og holdt en underholdende konsert på Romsdalsmuseet i går kveld.
Han kan likevel ikke måle seg med Molde-historiens beste rockere.
Det åpnet med 'Message In A Bottle' og sluttet med 'Every Breath You Take' og 'Fragile'. Sting leverte akkurat det et feststemt publikum ville ha; en hitparade med høy allsangfaktor. Lyden var glassklar og konserten fungerte i mine ører overraskende godt.
Det må straks sies at jeg antakelig var mer skeptisk enn brorparten av publikum da Sting gikk på scenen to minutter før annonsert tid, klokken 19.28.
Jeg hadde hele tiden i bakhodet at selv om han gjorde sterke ting sammen med The Police tidlig på 80-tallet, rotet han seg deretter bort i en slags kvasijazz som klang overfladisk og aldri fikk den dybden en slik sjanger trenger.
I går virket det som han hadde innsett akkurat det. Han konsentrerte seg om å gi publikum et sett med greatest hits. Og det gjorde kanskje ikke så mye at alle hitlåtene skrev seg fra 80-tallet, så lenge trommeslager Abe Laboriel Jr. bygget en grunnmur for låtene som atombomber vanskelig kunne ha knust.
Sammen med gitaristene Dominic Miller og Lyle Workman framsto Sting som en helproff underholdningsartist. Bassen hans klang fett, bandet var opplagt og på løpende bånd fikk vi 'Walking On The Moon', 'Englishman In New York', 'Shape Of My Heart', og mange andre godbiter. Balladen 'Fields Of Gold' var et høydepunkt.
Problemet var at akkurat da begynte jeg å sammenligne konserten med det vi har hørt på Romsdalsmuseet tidligere.
Det er ti år siden Bob Dylan og Van Morrison spilte på Moldejazz, og selv om Sting klang fint og sterkt, var han ikke i nærheten av dem.
Han skriver seg ikke inn i Moldes rockhistorie på samme måte som Bob og Van gjorde. Han kan heller ikke konkurrere med Paul Simon, som leverte en usedvanlig sterk konsert i Molde noen år senere. Som låtskriver er han nok hakket over Eric Clapton, som også har spilt i Molde. Men Stevie Wonder er også adskillig større, selv om konserten hans i Molde for to år siden ble skjemmet av dårlig lyd.
Jeg tror det var Keith Richards som i sin tid sa noe i retning av at ''Sting is a fuckin' schoolteacher''. Med det mente han selvfølgelig at Sting som rockartist er for akademisk og tam.
Richards har sitt eget image å ivareta, og det er ingen grunn til å ta alt han sier for god fisk. Men jeg skjønte hva han mente da Sting og hans utmerkede, håndverksmessig perfekte band avsluttet kvelden med 'Roxanne', før han løsnet litt på snippen under ekstranumrene.
Det var god underholdning, men de som vil høre musikk med substans og dybde har mye annet å velge blant i Molde denne uka.
(c) Adresseavisen by Trygve Lundemo
Maksimum Sting...
Alt klaffet på Romsdalsmuseet i går: Sting og band i toppform og godlune, perfekt vær, og engasjert publikum.
En Moldejazz-stjernekonsert blir ikke særlig bedre enn det var på Romsdalsmuseet i går. Den levende legenden Sting alias snart 55-årige Gordon Sumner fra Nord-England, serverte sammen med sitt lille band en topp opplevelse for i hvert fall 10,000, om en regner alle som satt rundt på knauser og tuer utenfor gjerdet på Museet i går. Til og med været var perfekt - akkurat passe temperatur, passe skygge, tørt og fint, og ingen mygg! Sting hentet låtene fifty-fifty fra sin tid i The Police, og fra solokarrieren. Blant de førstnevnte er superhitene 'Englishman in New York', 'Fields of Gold', 'If You Love Somebody, Set Them Free', 'Roxanne'. Og - som avslutning på andre ekstranummer-runde, den nydelig 'Fragile' der Sting byttet ut bassen med gitar.
Mange ellers dyktige musikere ødelegger konsertopplevelser ved ikke å være bevisst på dynamikken i måten programmet legges på - for ofte er det tut og kjør for lenge. Sting og co. tullet heller ikke bort tida med småprat mellom låtene, det gikk i ett, men han holdt gnisten oppe ved å veksle mellom fullt trøkk-låter - som 'Driven to Tears' - og de innadvendte, neddempete, som den vakre balladen 'Fields of Gold'. Innimellom tok han publikum med på vekselsang - som på 'Roxanne' - og folk var gladelig med.
Svært viktig var det at lyden var god. Det er sjelden vi hører så klart hva vokalisten synger, at det er så god balanse mellom instrumenter og stemme. Det gjør seg spesielt siden Sting er blant dem som har noe å si i tekstene. Han er godt kjent for sitt engasjement for tema som miljø, urbefolkning, og menneskerettigheter. Det speiles i tekstene, der ordet love går igjen i mange slags sammenhenger og betydninger, selvsagt også mann og kvinne imellom.
Ofte opptrer Sting med store ensemble, men har var det hele nedstrippet med bare to gitarer, en trommis, og Sting sjøl på bass. Den trakterer han svært kompetent. Medmusikerne er av topp kvalitet. En hissig og drivende gitarsolo er blant de mange gode minnene som vil huskes.
Oppvarmer-bandet var gruppa Fiction Plane, der Sting junior, Joe Sumner, er frontfigur og vokalist. Folk som nøt sommeren på verandaene i strøket timene før konserten, har rapportert at de trodde Sting øvde. Junior er lik sitt opphav både i stemmen og å se til. Han og bandet spilte slett ikke dårlig - her var masse energi, trøkk og spilleglede. Kanskje erobrer han etter hvert en enda større plass på musikkscena.
Men - det var selvsagt faderen folk flest var kommet for å høre. Og det ble altså en skikkelig fest!
(c) Romsdals Budstikke by Marit Heiene
Sting var i kjempeslag og holdt en underholdende konsert på Romsdalsmuseet i går kveld.
Han kan likevel ikke måle seg med Molde-historiens beste rockere.
Det åpnet med 'Message In A Bottle' og sluttet med 'Every Breath You Take' og 'Fragile'. Sting leverte akkurat det et feststemt publikum ville ha; en hitparade med høy allsangfaktor. Lyden var glassklar og konserten fungerte i mine ører overraskende godt.
Det må straks sies at jeg antakelig var mer skeptisk enn brorparten av publikum da Sting gikk på scenen to minutter før annonsert tid, klokken 19.28.
Jeg hadde hele tiden i bakhodet at selv om han gjorde sterke ting sammen med The Police tidlig på 80-tallet, rotet han seg deretter bort i en slags kvasijazz som klang overfladisk og aldri fikk den dybden en slik sjanger trenger.
I går virket det som han hadde innsett akkurat det. Han konsentrerte seg om å gi publikum et sett med greatest hits. Og det gjorde kanskje ikke så mye at alle hitlåtene skrev seg fra 80-tallet, så lenge trommeslager Abe Laboriel Jr. bygget en grunnmur for låtene som atombomber vanskelig kunne ha knust.
Sammen med gitaristene Dominic Miller og Lyle Workman framsto Sting som en helproff underholdningsartist. Bassen hans klang fett, bandet var opplagt og på løpende bånd fikk vi 'Walking On The Moon', 'Englishman In New York', 'Shape Of My Heart', og mange andre godbiter. Balladen 'Fields Of Gold' var et høydepunkt.
Problemet var at akkurat da begynte jeg å sammenligne konserten med det vi har hørt på Romsdalsmuseet tidligere.
Det er ti år siden Bob Dylan og Van Morrison spilte på Moldejazz, og selv om Sting klang fint og sterkt, var han ikke i nærheten av dem.
Han skriver seg ikke inn i Moldes rockhistorie på samme måte som Bob og Van gjorde. Han kan heller ikke konkurrere med Paul Simon, som leverte en usedvanlig sterk konsert i Molde noen år senere. Som låtskriver er han nok hakket over Eric Clapton, som også har spilt i Molde. Men Stevie Wonder er også adskillig større, selv om konserten hans i Molde for to år siden ble skjemmet av dårlig lyd.
Jeg tror det var Keith Richards som i sin tid sa noe i retning av at ''Sting is a fuckin' schoolteacher''. Med det mente han selvfølgelig at Sting som rockartist er for akademisk og tam.
Richards har sitt eget image å ivareta, og det er ingen grunn til å ta alt han sier for god fisk. Men jeg skjønte hva han mente da Sting og hans utmerkede, håndverksmessig perfekte band avsluttet kvelden med 'Roxanne', før han løsnet litt på snippen under ekstranumrene.
Det var god underholdning, men de som vil høre musikk med substans og dybde har mye annet å velge blant i Molde denne uka.
(c) Adresseavisen by Trygve Lundemo
Maksimum Sting...
Alt klaffet på Romsdalsmuseet i går: Sting og band i toppform og godlune, perfekt vær, og engasjert publikum.
En Moldejazz-stjernekonsert blir ikke særlig bedre enn det var på Romsdalsmuseet i går. Den levende legenden Sting alias snart 55-årige Gordon Sumner fra Nord-England, serverte sammen med sitt lille band en topp opplevelse for i hvert fall 10,000, om en regner alle som satt rundt på knauser og tuer utenfor gjerdet på Museet i går. Til og med været var perfekt - akkurat passe temperatur, passe skygge, tørt og fint, og ingen mygg! Sting hentet låtene fifty-fifty fra sin tid i The Police, og fra solokarrieren. Blant de førstnevnte er superhitene 'Englishman in New York', 'Fields of Gold', 'If You Love Somebody, Set Them Free', 'Roxanne'. Og - som avslutning på andre ekstranummer-runde, den nydelig 'Fragile' der Sting byttet ut bassen med gitar.
Mange ellers dyktige musikere ødelegger konsertopplevelser ved ikke å være bevisst på dynamikken i måten programmet legges på - for ofte er det tut og kjør for lenge. Sting og co. tullet heller ikke bort tida med småprat mellom låtene, det gikk i ett, men han holdt gnisten oppe ved å veksle mellom fullt trøkk-låter - som 'Driven to Tears' - og de innadvendte, neddempete, som den vakre balladen 'Fields of Gold'. Innimellom tok han publikum med på vekselsang - som på 'Roxanne' - og folk var gladelig med.
Svært viktig var det at lyden var god. Det er sjelden vi hører så klart hva vokalisten synger, at det er så god balanse mellom instrumenter og stemme. Det gjør seg spesielt siden Sting er blant dem som har noe å si i tekstene. Han er godt kjent for sitt engasjement for tema som miljø, urbefolkning, og menneskerettigheter. Det speiles i tekstene, der ordet love går igjen i mange slags sammenhenger og betydninger, selvsagt også mann og kvinne imellom.
Ofte opptrer Sting med store ensemble, men har var det hele nedstrippet med bare to gitarer, en trommis, og Sting sjøl på bass. Den trakterer han svært kompetent. Medmusikerne er av topp kvalitet. En hissig og drivende gitarsolo er blant de mange gode minnene som vil huskes.
Oppvarmer-bandet var gruppa Fiction Plane, der Sting junior, Joe Sumner, er frontfigur og vokalist. Folk som nøt sommeren på verandaene i strøket timene før konserten, har rapportert at de trodde Sting øvde. Junior er lik sitt opphav både i stemmen og å se til. Han og bandet spilte slett ikke dårlig - her var masse energi, trøkk og spilleglede. Kanskje erobrer han etter hvert en enda større plass på musikkscena.
Men - det var selvsagt faderen folk flest var kommet for å høre. Og det ble altså en skikkelig fest!
(c) Romsdals Budstikke by Marit Heiene
PHOTOS
